Contribution d’Anne-Marie Soulier
MORIBONDE
Je suis debout devant le squelette d’une femme. Il est tout grêle, de la même taille que moi et enfermé dans une vitrine. Entre quelques-unes des côtes s’étalent encore les restes de ce qui ressemble à un cuir fin, transparent. Les os des hanches ont la forme de coupes. Leur nom latin, os ilium, est écrit directement dessus en noir. Ils ont peut-être abrité un fœtus, me dis-je. Elle, en
tout cas, a été un fœtus autrefois, protégé par les mêmes ailes. Mais il y a longtemps. Avant que les os ne durcissent, que les fontanelles ne se mettent à pousser, et la chair à croître. Elle a dû penser à cela.
Quand la peau était encore tendue, et qu’elle avait une bouche. Qu’un jour elle serait allongée dans la terre, que des racines de cyprès viendraient s’insinuer entre ses radius, et que ceux qui l’avaient aimée se tiendraient debout devant sa tombe. Il n’en a pourtant pas été ainsi. Pardon, dis-je tout haut.
Je me détourne, honteuse. Passe lentement devant l’hippopotame empaillé à l’œil rusé, la grande grille d’os suspendue à une baleine bleue, et sors.
Reste debout, mes pieds de squelette sur l’escalier froid. Regarde les arbres, la terre et le ciel.
Evite de rencontrer le regard sombre de quelqu’un d’autre. Arrange mon visage en plis obéissants, et retiens mes pensées par une bride si tendue qu’elles n’ont aucune chance de s’affoler dans leur petite chambre, dans leur peu de temps.
MORIBUND
Jeg står foran skjelettet av en kvinne. Det er spinkelt, like høyt som jeg og lukket inne i en
glassmonter. Mellom noen ribbein strekker det seg fremdeles rester av noe som ligner tynt,
gjennomsiktig skinn. Hoftebeina er skålformede. Det latinske navnet, os ilium, står skrevet
direkte på dem med svart skrift. De kan ha skjermet ut et foster, tenker jeg. Hun har i
hvert fall selv vært foster engang, beskyttet av slike hoftevinger. Men det er lenge siden. Før beina hardnet, fontanellen grodde igjen og kjøttet vokste ut. Hun må ha tenkt på det.
Den gang huden ennå var stram og hun hadde en munn. At hun en gang skulle ligge i jorda og at røttene til sypresser, skulle kile seg inn mellom spolebeina hennes og at de som hadde
elsket henne skulle stå ved graven. Slik ble det altså ikke. Jeg er lei for det, sier jeg høyt.
Snur meg beskjemmet bort. Passerer langsomt den utstoppede flodhesten med det lure øyet
og den store, opphengte beingrinden etter en blåhval, før jeg går ut.
Står på skjelettføttene mine på den kalde trappa. Ser på trærne, på jorda og himmelen.
Unngår å møte noens mørke blikk. Legger ansiktet i beherskede folder og holder tanken i en så stram tøyle at den ikke får en sjanse til å gå amok i sitt lille rom, i sin korte tid.
I pionértiden, Aschehoug, Oslo 1994
Å VÆRE BLIND, MEN Å SE I EN GLIMT
Jeg har lyttet tålmodig til beskrivelsene av verden.
Jeg har latt meg underholde av de lange legendene om form,
om farger.Men ingen kan forføre meg. Jeg eier kunskaper om
forskjellen mellom hud og jern. Jeg kjenner til det særskilte
slektskapet mellom vann og silke. Jeg hersker over en galakse
som bare har ett uutforsket område ; den varme klodet bak ditt
øyelokk.
Derfor har jed bestemt meg. Når den omvendte verden byr seg
fram, skal jeg ikke gjøre annet enn dette :
Holde ditt hode fast og reise inn i landet du kaller Iris.
Opplyst kan jeg vende tilbake.
Bereist.
En jordomseiler
En blind seer.
I pionértiden, Aschehoug, Oslo 1994
ETRE AVEUGLE, MAIS VOIR EN UN ECLAIR
J’ai écouté patiemment les descriptions du monde.
Je me suis laissé entretenir des longues légendes sur les formes,
les couleurs. Mais nul ne peut m’abuser. J’en sais beaucoup sur
la différence entre la peau et le fer. Je reconnais la parenté
particulière entre l’eau et la soie. Je règne sur une galaxie
qui n’a qu’un seul domaine inexploré : la planète tiède derrière ta
paupière.
C’est pourquoi je suis bien décidée. Que le monde inversé vienne à
s’offrir, je ne ferai rien d’autre que ceci :
Tenir ferme ta tête, pénétrer au pays que tu nommes Iris.
Eclairée je peux m’en retourner.
Arpenteuse du monde.
Navigatrice des terres.
Voyante aveugle.
……………………………………………………………………………………
FUGLER
serafiske
med glinsende drakter
betrakter de våre fjærløse lemmer
men søker oss aldri
for vi er kropper;
eksilets sted i verden
I pionértiden, Aschehoug, Oslo 1994
OISEAUX
séraphiques
en costumes luisants, les yeux noirs,
ils observent nos membres sans plumes
mais jamais ne nous recherchent
car nous sommes des corps :
le lieu de l’exil dans le monde
FREMSTØT FRA PROLETARIATET
Det kjennes som om jeg har blått blod i årene
jeg tilhører nok aristokratiet, jakter rev og hare
legger land under meg, holder hoff inntar galleriet og pukker på min rett,
men proletaren Død fotfølger meg
det smeller: et vådeskudd, streifer meg bare
det røde blodet avslører meg, det ytterste laget mitt svir
Og adelskapet står i dobbelt fare
derfor dekker jeg fort til såret,
så lett det har vært å unnslippe
tenker jeg, inntar plassen min igjen
og til tross for at jeg siden bare gir ut små almisser,
skrumper den svære, formuende framtida inn.
Døgndrift, Aschehoug, Oslo 1998
OFFENSIVE DU PROLETARIAT
J’ai bien l’impression d’avoir du sang bleu dans les veines,
c‘est sûr, j’appartiens à l’aristocratie, je chasse le renard et le lièvre,
j’acquiers des terres, je tiens une cour,
j’occupe la galerie et fais valoir mes droits,
mais la Mort prolétaire me suit pas à pas,
soudain, détonation : simple coup de semonce, juste une égratignure,
le sang rouge me trahit, ma couche extérieure brûle,
voilà ma noblesse doublement en danger,
alors, vite, couvrir la blessure,
je m’en suis tirée facilement
me dis-je en reprenant ma place,
et bien que depuis lors mes aumônes soient maigres,
le puissant, le riche avenir rétrécit sans cesse.
GUDINNERAPPORT V
Ute blafrer en svær farmakope, arkene er spredd for alle vinder
se, her er ett, blåst høyt opp under mønet. Det klistrer seg til veggen og
jeg henter det inn med stort besvær, tørker det foran ovnen, leser
den halvt utviskede resepten:
Å tilberede et pulver for lindring av visnende tid
Trykk et bilde av dronning Nefertiti til ditt bryst.
Ikke tenk på den glatte huden hennes
munnens bue, de høye kinnbeina, den jadegrønne hodepryden
bare lukk øynene og trykk det til ditt bryst.
Hvis noe drysser ned nå, er det pulveret — til å inntas eller strøs.
Jeg lukker øynene, åpner dem igjen, ser nøye etter, står det virkelig dette
eller har jeg tatt feil igjen.
Titanporten, Gyldendal, Oslo 2001
RAPPORT DE DEESSE V
Dehors flottent les pages d’un énorme codex, feuillets offerts à tous les vents
tiens, en voilà un, envolé tout là-haut sous le faîte. Il se colle contre le mur et
je le récupère à grand-peine, le fais sécher devant le poêle, lis
cette recette à demi effacée :
Préparation d’une poudre pour adoucir les flétrissures du temps
Presse sur ta poitrine un portrait de la reine Néfertiti.
Ne pense pas à sa peau douce,
ni à l’arc de sa bouche, à ses hautes pommettes, à sa coiffe de jade
ferme les yeux c’est tout et presse-le sur ta poitrine.
Si tu sens tomber quelque chose, c’est la poudre — à ingérer ou à répandre.
Je ferme les yeux, les rouvre, regarde de près, cela est-il vraiment écrit
ou bien me suis-je encore trompée.
……………………………………………………………………………………
GUDINNERAPPORT VII
Jeg hører noen snakke om at Paris har slitt seg og er blitt sett svevende over en skolegård i Finland. Det overrasker meg ikke, jeg har alltid ment at metropolene omsider vil løsne og drive nordover mot de store deltaene i finsk Lappland.
Ryktet ansporer meg til å lese relativitetsteorien, men jeg forstår lite og ingenting klipper i stedet av håret mitt, det er mørkt og fint og fullt av mineraler og sporstoffer så jeg legger det på jorden i grønnsakbedet og går i rett linje tilbake til året 1410 slenger meg i gresset for det er sommer og jeg er i min beste alder og Hades er heldigvis et sted i antikken.
Titanporten, Gyldendal, Oslo 2001
RAPPORT DE DESSE VII
J’entends quelqu’un dire que Paris a rompu ses amarres et qu’on l’a vu planer au-dessus d’une
cour d’école en Finlande. Cela ne me surprend pas, j’ai toujours pensé que les métropoles
finiront par se détacher pour dériver vers le Nord, vers les grands deltas de la Laponie finlandaise.
La rumeur m’incite à lire la théorie de la relativité, mais je n’y comprends vraiment rien, et au lieu de ça je taille dans ma chevelure, elle est belle et sombre pleine de minéraux de traces de matière alors je l’étale sur la terre du carré de légumes m’en retourne tout droit vers l’an 1410 me jette dans l’herbe car c’est l’été et je suis dans la force de l’âge et l’Hadès, heureusement, un lieu quelque part dans l’Antiquité.
……………………………………………………………………………………
GUDINNERAPPORT VIII
Jeg er i verdensriket nå, er midt imellom middelalderen og år tre tusen
det er en fin tid, jeg har en høy rang, er skinnkledd, rituell, smalskuldret
har kontroll over armadaen og lederstilen min er ulik generalenes; den er vinglete avventende. Jeg tar ofte pauser, åpner og lukker et rødt lakkskrin nokså umotivert fikler med nøklene, fikler med hovedplanen, gnir og gnir på et stykke lyst rav og lar meg avlede av at Botticelli også førte seg med stil, at han malte lyset nøyaktig slik det så ut da det kilte seg fast i et atrium i hjembyen hans eller viklet seg inn i Floras blomstersmykkede hår — dette lyset som har foregrepet min tidsalder, som er aldeles uforanderlig og jeg hører etter når det fortelles om de kjente sjøslagene, om Atlas, om rå styrke, om den gang et barnebarns barn spiste opp en hel tallerken hirse. Jeg vokter på instinktene, lysende flekker i det mørke kroppskosmos, men alt til sin tid, nå gjør jeg omsider anrop, stå vakt om oss: Ratio, ratio og ratio! Det er så mange hjelpere; steinhoggerne, veverne og laseringeniørene, jeg samler dem om meg, deler ut feltsenger. La oss sove under åpen himmel, la oss feire midtsommer sammen, la oss være venner.
Titanporten, Gyldendal, Oslo 2001
RAPPORT DE DÉESSE VIII
Me voici dans le royaume du monde, à mi-chemin entre le Moyen Âge et l’an trois mille,
cette époque me plaît, je suis une personne de haut rang, vêtue de cuir, rituelle, aux épaules minces,
je contrôle l’armada et mon style de commandement diffère de celui des généraux : hésitant,
prêt à temporiser. Je fais des pauses fréquentes, j’ouvre et referme sans vrai motif un écrin de laque rouge,
joue avec mes clefs, avec le Grand Plan, frotte encore et encore un morceau d’ambre clair et me
laisse distraire par l’idée que Botticelli lui aussi avait son élégance, qu’il peignait la lumière exactement comme elle
venait se planter dans un atrium de sa ville natale ou s’enchevêtrer dans la chevelure ornée de fleurs
du Printemps – cette lumière qui a anticipé mon siècle, qui est absolument
immuable, et je tends l’oreille lorsqu’on parle des batailles navales célèbres, d’Atlas,
de force brute, du jour où un arrière-petit-enfant a englouti une pleine assiettée de millet.
Je surveille les instincts, ces petits points lumineux dans le noir cosmos du corps, mais tout vient à son heure
et je termine par un appel, veillez bien sur nous : ratios, ratios, toujours des ratios ! Les secours
ne manquent pas, tailleurs de pierre, tisserands, ingénieurs laser, je les rassemble autour de moi, distribue
des lits de camp. Dormons sous le ciel ouvert, fêtons ensemble la Saint-Jean, soyons amis.
VEV, MANGEL
Hva er dette, hudmangel, hornmangel, blodmangel?
Du går oppreist, stanger og stanger, er bleik og rispet og avsindig, for det er nedlagt forbud mot en for hurtig passasje, et forbud mot å dø
og noen lover holder deg i tømme, de er de eneste realitetene og loven om å leve til du dør, loven om at du lever fordi det er en grunn til det, er hovedloven og det er
den strengeste
og lovgiveren plager deg, oppholder deg, og du selv holder deg lydig, går hit og dit stryker deg langs ukene, årene, går oppreist, faller når det er stupmørkt og påkrevd
og du lukker deg inn og ut, til for eksempel formødrene, til tiden da lysene brant, da livet var forspillet til et uendelig og uoverskuelig løp, men akkurat langt nok
og kroppen var mindre da, vevet så hvitt og ikke helt viklet ut av mors vev, nå er hun tilbake til stjernene, og hennes mor er også hos stjernene, og elskerne deres kan det bare spekuleres om, om lidenskapen nå er blitt frittflytende og om det er til det bedre?
for vevet viser seg bare å være til låns, modervevet er borte, oldemorvevet, kjærestevevet er borte, ditt er det eneste som er igjen, utvokst, nesten visnende og det er ikke snakk om å forstå, det er ikke snakk om å kreve noe, for eksempel varighet eller å få førstevevet tilbake, eller å få løfter om evighet.
Titanporten, Gyldendal, Oslo 2001
TISSU, MANQUE
De quoi s’agit-il, manque de peau, manque de corne, manque de sang ?
Tu vas bien droite, donnes des coups de corne, encore, encore, livide égratignée délirante car il est strictement interdit de franchir trop vite le passage, interdit de mourir
et il est des lois qui te brident, elles sont les seules réalités et la loi de vivre jusqu’à ce que tu
meures, la loi qui t’oblige à vivre parce qu’il y a une raison à cela, est la loi fondamentale et c’est la
plus forte
et le législateur te tourmente, te retient, et tu t’entretiens toi-même dans l’obéissance, tu vas et viens, frôles au passage les semaines, les années, tu vas bien droite, tu tombes sous les contraintes ou lorsque l’obscurité est un gouffre
et tu passes d’un état à l’autre pour retourner par exemple aux aïeules, au temps où brûlaient les lumières, où la vie était le prélude à un bond sans fin aux limites invisibles, mais juste de la bonne longueur
et le corps était plus petit alors, et le tissu si blanc et pas encore dégagé du tissu de la mère, maintenant elle est retournée aux étoiles, et sa mère elle aussi est parmi les étoiles, et de leurs amoureux on ne peut rien savoir, que se demander si leur passion s’épanche enfin librement et si cela vaut mieux ?
car le tissu finalement n’est qu’un prêt, disparus le tissu de la mère, le tissu de l’aïeule, disparu le tissu du bien-aimé, il ne reste que le tien, devenu trop petit, presque fané et il est vain de vouloir comprendre, vain d’exiger quoi que ce soit, ni durée par exemple ni retour au tissu premier, ni promesses d’éternité.
……………………………………………………………………………………
KJÆRE GUILLAUME APOLLINAIRE
Om hundre år er all ting glemt, unntatt: mon cœur pareil á une flamme renversée
for hjertet skal ikke dekkes til og ikke noe skal ha kallenavn, alt skal tre fram i sin naturlige velde; kragebein, skulderblad, hofteskål, brystbein og
hjerte etter hjerte skal bli omvendte flammer, i rødt og gult skal de brenne og vi
skal virvle, være jordens fremste dervisjer – udødelige, til alt begynner å falle rundt oss: snø, kronblad, aske
men vi skal virvle – tilmålt, lenge og vi skal bestride at hjertene er blitt
forminsket, grelt misfarget, stilisert og modernisert
å tro på det ville være en av de mange feilene –
ja, kanskje selve kardinalfeilen.
Titanporten, Gyldendal, Oslo 2001
CHER GUILLAUME APOLLINAIRE
Dans cent ans tout sera oublié, sauf : mon cœur pareil à une flamme renversée
car rien ne doit couvrir un cœur, et rien ne doit avoir de nom propre, tout doit avancer de par sa force naturelle :
clavicule, omoplate, fosse iliaque, sternum et
cœur après cœur doivent devenir des flammes renversées, brûler en rouge et jaune, et nous
devons tournoyer, être le premier rang des derviches de la terre – immortels, jusqu’à ce que tout se mette à tomber autour de nous : neige,
pétales, cendres,
mais nous devons tournoyer – longtemps, malgré le temps compté, et contester que les cœurs aient été
diminués, peints de couleurs trop vives, stylisés et modernisés
croire cela serait l’une des nombreuses fautes –
oui, peut-être bien la faute cardinale.
……………………………………………………………………………………
VI HAR KANSKJE SOVET OSS GJENNOM LIVET
Vi har kanskje sovet oss gjennom livet
flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet
mumlet oss inn i språkets allmakt
drømt oss mot virkeligheters utkant
glidd ut av døgnet, ut av decenniet.
Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne
med alle somrenes gulloblater i munnen
villig gi oss selv tilbake til jorden i gave
ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss
de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og
fra offerstedets høyeste punkt
skal svarttrosten, uten en flekk av synd
synge og synge.
Paradiseffekten, Gyldendal, Oslo 2003
NOUS AVONS PEUT-ÊTRE TRAVERSE LA VIE EN DORMANT
Nous avons peut-être traversé la vie en dormant,
somnambules errant d’un amour à l’autre,
bafouillant notre admission dans la toute-puissance du langage,
nous rêvant nous-mêmes jusqu’aux bords de la réalité,
glissant hors du cycle des jours, hors de la décennie.
Nous nous réveillerons peut-être au seuil de la mort avec des yeux d’azur,
avec dans la bouche les oboles d’or de tous les étés,
pour docilement nous rendre à la terre, comme un cadeau,
oui, nous en sommes sûrs maintenant : l’avenir nous prendra,
en témoigneront les moutons sans paroles, les cigales éprises de chaleur, et
du plus haut du lieu du sacrifice
le merle, pur de tout péché
chantera, chantera.
……………………………………………………………………………………
JEG OPERERER PÅ MITT EGET HJERTE
ETTER PLANSJENE I DE GAMLE ANATOMIBØKENE
Jeg opererer på mitt eget hjerte etter plansjene i de gamle anatomibøkene.
Det blir et søl som ventet, patetisk, og når jeg får et øyeblikks offentlig
oppmerksomhet snakker jeg inn i en mikrofon om at varulver er en utdøende
rase, om at Transylvania ikke lenger er med i den europeiske union, om Bleulers
nomenklatur og utidige krysseksamineringer, om at håret er som en høystakk, og at
elskerne mine…
Noen stopper meg her og tørker opp og holder hendene mine fast, men
etterpå fortsetter jeg med å fortelle:
At alt i virkeligheten er så lett å utholde, ekstasen eller helt vanlige magre år
å være alene, å være dronning, å abdisere, å krone seg selv
å abdisere…
Paradiseffekten, Aschehoug, Oslo 2003
J’OPERE MON PROPRE CŒUR
D’APRES LES PLANCHES DES VIEUX BOUQUINS D’ANATOMIE
J’opère mon propre cœur d’après les planches des vieux bouquins d’anatomie.
Comme prévu, il y a là-dedans une saleté à faire pitié, et quand j’obtiens un moment d’attention
du public j’annonce au micro que les loups-garous sont une race
éteinte, que la Transylvanie a quitté l’Union Européenne, je parle de Bleuler de sa
nomenclature et des contre-interrogatoires inopportuns, je dis qu’une chevelure est pareille à une meule de foin, et que
mes amants…
Ici quelqu’un m’arrête éponge le tout et me tient solidement les mains, mais
ensuite je me remets à raconter :
Qu’en vérité tout est tellement facile à supporter, l’extase comme l’ordinaire des années maigres
être seule, être reine, abdiquer, se couronner soi-même
abdiquer…
……………………………………………………………………………………
DET ER HIT JEG ER KOMMET,
OG JEG VENTER MEG INGENTING
Det er hit jeg er kommet, og jeg venter meg ingenting
ikke lykke, ikke å forstå evigheten.
Vil bare sette ut stedets og tidens søkker
puste så lenge det er nødvendig
holde ett og ett formular opp mot lyset.
For kroppen har slitt seg igjen
er lastet med hjernemasse, kalk og galle
den flyter til lands og til vanns mot verdens utkanter og
sult tvinger meg til slutt til å spise stjerner.
Jeg eter dem rå.
Det er den sjuende dagen, på firmamentet står ennå noen urørt tilbake
et stykke av Virgo og heldigvis hele Corona Borealis.
Konsonantene står i sine bokser, tallene i sine rekker,
men alt dette er usikkert, elektrisiteten gnistrer langs
kobberveiene, i magnesiumbrikkene og sølvnodene og
vi er blindpassasjerer.
Jeg klarer å stotre frem: jeg elsker deg.
De fordøyde stjernene lyser opp magesekken og deler av bekkenbeinet.
Jeg tar deg i hånden, holder om hodet ditt.
Er du blind, spør jeg, har døden slått deg blind.
Selv er jeg blitt nesten stum av å reise slik.
Paradiseffekten, Aschehoug, Oslo 2003
JE SUIS PARVENUE JUSQU’ICI, ET JE NE M’ATTENDS A RIEN
Je suis parvenue jusqu’ici, et je ne m’attends à rien,
ni au bonheur, ni à comprendre l’éternité.
Je veux seulement laisser descendre le petit plomb du lieu et du moment
respirer aussi longtemps que nécessaire
regarder à la lumière un formulaire après l’autre.
Car mon corps s’est à nouveau épuisé,
alourdi de la masse du cerveau, de calcaire et de bile
il flotte sur terre et mer jusqu’aux confins du monde, et
la faim pour finir me contraint à manger des étoiles.
Je les avale crues.
C’est le septième jour, au firmament il en reste quelques-unes d’intactes
un morceau de la Vierge et heureusement toute la Couronne Boréale.
Les consonnes debout dans leurs boîtes, les chiffres bien en rangs,
tout cela reste incertain, l’électricité fait des étincelles le long
des chemins de cuivre, dans les atomes de magnésium et les nœuds d’argent, et
nous sommes des passagers clandestins.
J’arrive à balbutier : « Je t’aime ».
Les étoiles digérées éclairent mon estomac et quelques parties du bassin.
Je te prends par la main, je tiens ta tête entre mes doigts.
Je demande : « Es-tu aveugle, la mort t’a‑t-elle rendu aveugle ?
Moi-même ce voyage m’a rendue presque muette.
……………………………………………………………………………………
PLUTSELIG VELTER SOLEN INN I HUSET,
GUL, VARM OG MEKTIG
Plutselig velter solen inn i huset, gul, varm og mektig.
Lyder kommer som bestilt fra jordens indre eller fra den emaljefargede himmelen:
en høy sopransaksofon, noen meiser, telefonen som ringer og stemmen din er helt lik en heksedoktors. Den kurerer meg over lange avstander og opp fra jorden skyter spirene, jeg legger fødevarene fram: dadler, kål og druer. Jeg gjør et slags karsens tegn, brekker løs stilker av basilikum og salvie. Stengler og blad er saftspente som om det skulle være tidlig sommer, og jeg blander urter og egg, er sulten igjen, får aldri nok av denne tilbakevendende hungeren.
Paradiseffekten, Aschehoug, Oslo 2003
SOUDAIN LE SOLEIL SE PRECIPITE DANS LA MAISON, CHAUD, DORE, PUISSANT
Soudain le soleil se précipite dans la maison, chaud, doré, puissant.
Des bruits surgissent comme sur l’ordre des entrailles de la terre, ou du ciel aux couleurs d’émail :
un saxo soprano aigu, quelques mésanges, la sonnerie du téléphone, et ta voix, tout à fait celle d’un rebouteux. Elle me guérit par-delà de longues distances, de la terre jaillissent
des pousses nouvelles, j’étale des vivres autour de moi : dattes, choux, raisins. Je les bénis d’un signe de cresson,
brise des queues de basilic et de sauge. Tiges et feuilles sont gorgées de sève comme au
début de l’été, et je mélange des herbes et des œufs, j’ai à nouveau faim, je ne peux me rassasier de cette faim revenue.
……………………………………………………………………………………
KUBBER DAGGERTER HUGGERTER
… KUBBER DAGGERTER HUGGERTER HAKKER REVOLVERE SVOVELSYRE KNIVER ØKSER HELLEBARDER CYANID BATONGER DOLKER HAGLER KANONER LANSER RIFLER KÅRDER DRIVMINER SABLER BAZOOKAER FLORETTER KULESPRØYTER ATOMBOMBER KARABINER SIGDER GIFTGASS MUSKETTER TORPEDOER KRUMSABLER SPRETTERTER NAPALM FLINTBØSSER HÅNDGRANATER LUFTPISTOLER DDT MAGNETMINER MITRALJØSER TANKS MASKINGEVÆR LANGBUER SJØMINER MUSKEDUNDRE MAUSERE
…stemmespalten, lærhuden, lymfeknuter, kapillærsløyfer, lendehvirvlene, meniskene synovialleddene, lillehjernen, gliaceller, binyrebarken, Bowmanns kapsel, månebenet, pupillen, urinledere, neseskilleveggen, bakhodelappene, blindtarmen, halsarterien, kraniehulen, portvenen, Merkels skive, jomfruhinnen, visdomstennene, undertungekjertelen, kremastermuskelen, tårebenet, sinusknuten, tarmbeinslendemuskelen, regnbuehinnen, eustachiske rør, pyramidelappen, mitralklaffen, kilebenet, hjerteposen, kuleledd, ribbebrusk, isselappen, pulsårer, skreddermuskelen, indre ankelknoke…
SENNEPSGASS HARPUNER BRANNRØR LANDMINER SLEGGER NØYTRONBOMBER ARSENIKK PANSERGRANATER GILJOTINER DYPVANNSBOMBER JAKTKNIVER GRANATKARDESKER MACHETER FLAMMEKASTERE HYDROGENBOMBER LUFTVERNKANONER SALONGGEVÆR KRYSSERRAKETTER SALPETERSYRE KØLLER BAJONETTER KAMPVOGNER STILETTER SLAGSVERD KASTESPYD STOKKER SLYNGER LANSETTER SKALPELLER NERVEGASS KLASEBOMBER …
Paradiseffekten, Aschenhoug, Oslo 2003
BILLOTS DAGUES COUTELAS
… BILLOTS DAGUES COUTELAS PIOCHES REVOLVERS ACIDE SULFURIQUE COUTEAUX HACHES
HALLEBARDES CYANURE GOURDINS POIGNARDS CHEVROTINES LANCES CARABINES
RAPIÈRES MINES FLOTTANTES SABRES BAZOOKAS FLEURETS MITRAILLETTES BOMBES ATOMIQUES
ESCOPETTES FAUCILLES GAZ ASPHYXIANTS MOUSQUETS TORPILLES CIMETERRES CATAPULTES
NAPALM FUSILS À SILEX GRENADES À MAIN PISTOLETS À AIR DDT MINES MAGNÉTIQUES
MITRAILLEUSES TANKS FUSILS-MITRAILLEURS ARCS MINES SOUS-MARINES TROMBLONS MAUSERS
… la glotte, le derme, ganglions lymphatiques, nœuds capillaires, les vertèbres lombaires, les ménisques,
les articulations synoviales, le cervelet, cellules gliales, glandes surrénales, capsules de Bowman, l’os lunaire,
la pupille, uretères, la cloison nasale, les lobes occipitaux, l’appendice, la carotide,
la cavité crânienne, la veine porte, le disque de Merkel, l’hymen, les dents de sagesse,
les glandes sublinguales, le muscle crémaster, les glandes lacrymales, le nœud sinusal,
le muscle psoas, l’iris, trompes d’Eustache, le lobe pyramidal,
les valvules mitrales, l’os cunéiforme, le péricarde, articulations sphéroïdes, cartilages costaux, le lobe pariétal, les artères,
le grand adducteur, la malléole interne…
GAZ MOUTARDE HARPONS LANCE-FUSÉES MINES TERRESTRES MARTEAUX-PILONS BOMBES À NEUTRONS ARSENIC
GRENADES ANTICHARS GUILLOTINES TORPILLES SOUS-MARINES COUTEAUX DE CHASSE SHRAPNELLS
MACHETTES LANCE-FLAMMES BOMBES À HYDROGÈNE CANONS ANTIAÉRIENS CARABINES DE FOIRE
MISSILES ANTI-CROISEURS ACIDE NITRIQUE BAÏONNETTES TANKS STYLETS
GLAIVES JAVELOTS CANNES FRONDES LANCETTES SCALPELS GAZ PARALYSANTS
BOMBES EN GRAPPES…
JEG KAN HVA TID SOM HESLT BLI GREPET AV EN PLUTSELIG
UDØDELIGHETENS GALSKAP
Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap og
også bli besatt av alle de liv som til nå er gått med.
Besatt av at jeg selv har overlevd, av dagene som eter de elskende opp
av den uopphørlige avlyttingen av kroppens røde indre.
Jeg er blitt gal, men er beskyttet mot nordavinden og er omgitt av varsler.
Kneskålene er fylt av sølv og blodvann. En nattmester messer og en mamma
står bøyd over meg.
Om dagen er håret hennes dekket av et tranebærfarget skjerf.
Om natten henger det ned i ansiktet mitt mens hun våker over meg, og det er nå
mens jeg som novise ligger og prøver ut mitt fremtidige dødsleie, det er nå
i den korte stunden det varer før hun tenner en lampe og det glimter
i en innfattet stein hun bærer i øret, at varslene tar form.
Det er her i sonen mellom barndommen og guds rike at hun gir tegn til nattmesteren og livgiveren, og rommet utvider seg på ny til et større rom
der jeg skal våkne opp og forelske meg igjen, forlove meg.
Paradiseffekten, Aschehoug, Oslo 2003
JE PEUX N’IMPORTE QUAND ETRE SAISIE
D’UNE FOLIE SOUDAINE D’IMMORTALITE
Je peux n’importe quand être saisie d’une folie soudaine d’immortalité et même
possédée par toutes les vies qu’à ce jour j’ai frôlées.
Possédée par l’idée d’avoir survécu, par les jours qui dévorent les amants
par l’écoute ininterrompue du rouge dedans du corps.
Je suis devenue folle, mais je reste protégée du vent du nord et entourée d’avertissements.
Mes rotules sont emplies d’argent et de sérum. Un veilleur de nuit dit la messe et une maman
se tient penchée sur moi.
Le jour ses cheveux sont couverts d’un foulard couleur d’airelle des marais.
La nuit ils tombent sur mon visage quand elle veille sur moi, et c’est maintenant
tandis que novice allongée j’essaie mon futur lit de mort, c’est maintenant
juste avant qu’elle n’allume la lampe qui fera luire
la pierre sertie qu’elle porte à l’oreille, que l’avertissement prend forme.
C’est là, dans cette zone entre l’enfance et le royaume de Dieu, qu’elle fait signe au veilleur de nuit
au donneur de vie, et à nouveau la pièce s’élargit et devient une vaste chambre
où je vais m’éveiller pour tomber amoureuse encore, me fiancer.
.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…
UNDERVEIS MÅ JEG HA SNUDD OM PÅ TALLENE
Underveis må jeg ha snudd om på tallene og automatisk og med sikker skrift har jeg skrevet 3002 i stedet for 2003. Jeg tar det uten videre som et tegn på at det vil bli sant at vi skal være der sammen, en aprildag ett tusen år fram i tid.
Jeg skriver april 3002. Skjærene holder et spetakkel over trær og hustak. Fargen på det nye gresset er eldgammel, men det legger sitt unge pigment rundt oss. Det er like etter de store revolusjoner. Vi har overlevd og har lært så mye, blant annet hvordan vi kan være forbundet. Vi risikerer fremdeles at det vil være lysår mellom oss, men avstandene vil kunne overvinnes i løpet av sekunder og ved hjelp av tankens klarhet og hjertets renhet.
For sikkerhets skyld maner jeg derfor allerede mine og dine atomer inn i en ny inkarnasjon, for jeg vil ikke gå glipp av dise framtidige forbindelsene, av skjærenes elleville lek under den enorme vårhimmelen, av at verden ennå vil strutte av liv.
Paradiseffekten, Aschehoug, Oslo 2003
EN COURS DE ROUTE J’AI DU INVERSER LES CHIFFRES
En cours de route j’ai dû inverser les chiffres et automatiquement et d’une main sûre j’ai écrit 3002 au lieu de 2003. J’y vois tout de suite le signe que cela sera vrai, que nous serons là, ensemble, un jour d’avril d’ici mille années.
J’écris en avril 3002. Les pies chahutent par-dessus le toit et les arbres. La couleur de l’herbe nouvelle est très ancienne mais étale autour de nous son pigment tout neuf. C’est juste après les grandes révolutions. Nous avons survécu et appris tant de choses, entre autres comment préserver nos liens. Nous risquons toujours d’être séparés par des années-lumière, mais les distances pourront se vaincre en quelques secondes à l’aide d’idées claires et de cœurs purs.
Alors à tout hasard j’envoûte sans tarder mes atomes et les tiens dans une nouvelle incarnation, car je ne veux rien manquer de ces liens futurs, des jeux des pies folles de joie sous l’immense ciel de printemps, d’un monde qui encore regorgera de vie.
.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…
ARVESTYKKET CCXCVIII
Første metafysiske ekskursjon
Hva er det jeg ser? Spør meg ikke, jeg kan ikke redegjøre for det.
Jeg får et nytt anfall, tennene klaprer, knærne svikter og jeg er heller ikke denne gangen direkte livstruet, men faller til jorden i syner og kramper og med vrengte øyne.
«Hallo, vet du hvilken dag det er i dag? Kan du si navnet ditt? Kan du bevege tærne?»
er det noen som roper når jeg kommer til meg selv igjen.
Jeg svarer ikke på det heller, forstår at jeg må gi opp min personlige historie.
Den er delvis utvisket, delvis så tilsølt at den ikke kan presenteres, oversprøytet som den er av fråde og drømmer.
Jeg blir i stedet en konvertitt som går fra hus og grunn. Gjør diktet helt hjemløst
for at det først skal kunne streife langt og deretter fortelle en verdenshistorie.
Jeg oppgir alt for at det skal kunne berette, og om det er aldri så stotrende hjelpeløst
lar jeg det freidig tale og vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte.
Hvis ikke, er det ikke levedyktig, hvis ikke kan du aldri se det, og det må du; det må være kjærlighet ved første blikk, enten du vet hva det snakker om eller ikke
enten du noensinne har elsket eller ikke, – jeg mener: diktet skal, med sin naive kurtise, langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet.
psi, Aschehoug, Oslo 2007
HERITAGE CCXCVIII
Première excursion métaphysique
Ce que je vois ? Ne me le demande pas, c’est impossible à rapporter.
J’ai une nouvelle attaque, mes dents claquent, mes genoux se dérobent, et cette fois non plus ma vie n’est pas
directement menacée, mais je tombe à terre, avec des visions, des crampes, les yeux révulsés.
« Houhou, sais-tu quel jour on est ? Tu peux dire ton nom ? Tu peux bouger les doigts de pied ? »
me crie quelqu’un quand je reviens à moi.
Je ne réponds pas à ça non plus, je comprends que je dois renoncer à mon histoire personnelle.
Celle-ci est en partie trop floue, en partie trop souillée pour être présentable, éclaboussée qu’elle est d’écume et de rêves.
Au lieu de ça je deviens une convertie qui abandonne sa maison et sa terre. Fait son poème sans aucun domicile
afin qu’il aille errer très loin, et revienne raconter une histoire du monde.
Je me défais de tout pour qu’il puisse se dire, et même s’il bégaie, s’il reste pitoyable,
je le laisse parler franchement et montrer son vrai cœur de brave.
Sinon il ne vivra jamais, sinon tu ne pourras jamais le voir, et il le faut pourtant : il faut que ce soit
l’amour dès le premier regard, que tu saches ou non de quoi il parle,
que tu aies déjà aimé ou non – je veux dire : le poème doit, en te faisant sa cour naïve,
te mettre lentement à genoux et insensiblement te priver de raison, et pour finir porter le manque
sous ta peau pour le restant de tes jours, comme un secret volé.
……………………………………………………………………………………
ARVESTYKKECCCVIII
Kjærlighetens gjerninger I
At noe har impregnert meg en gang for alle og gjort meg udødelig, er nå blitt klart for meg.
Det kan være sommeren, eller kanskje er det heller en ustadig lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme.
Jeg snakker med de døde om dette.
De samler seg rundt meg, undersøker den mørke løden i huden min, ser meg inn i øynene, bekrefter mine antagelser.
Ute står kongslys oppreist og antent. Kattene stryker forbi, blander seg i samtalen.
Alt blafrer; de dype skyggene, den tynne baldakinen over oss.
psi, Aschehoug, Oslo 2007
HERITAGE CCCVIII
Œuvres d’amour I
Que quelque chose m’a imprégnée une fois pour toutes et m’a rendue immortelle, voilà qui m’est devenu très clair.
Ce peut être l’été, ou bien plutôt un bonheur instable qui a fini par venir brûler en moi avec sa courte flammèche cuisante.
J’en parle avec les morts.
Ils se rassemblent autour de moi, examinent la teinte sombre de ma peau, me regardent au fond des yeux, confirment mes suppositions.
Dehors se dressent des tiges de molènes tout allumées. Des chats viennent se glisser par là, se mêlent à la conversation.
Tout vacille : les ombres profondes, le mince baldaquin au-dessus de nous.
.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…
ARVESTYKKE CCCXI
Verdens lys
Like ømt som om det skulle være navnet til dem jeg har elsket, for eksempel
Leon, John eller Noël, hvisker jeg ordet: Neon.
Jeg står mellom skarpe greiner, er kanskje uten mål og mening og
klærne mine er fargeløse og opprevet, men jeg er i et pastellaktig humør.
All vennlighet som har streifet meg har lagt seg rundt meg som fjær og dun i krattet, jeg svaier mens håret filtres inn i tornene og lufta er stinn av ioner – for dette er ved havet. Lungene fylles med oksygen, neon og helium og ganen blir dyprød, galleblæren antakelig mønjefarget eller skitten oker, men skjæret fra solnedgangen over sjøen bedøver meg virkelig. Så drysser lys fra Melkeveien inn over regionen og svaler, seine etterkommere av fuglene fra tertiærtiden, stuper ut fra mønene, flyr i brå kast mellom tidslagene.
Jeg puster så dypt inn at neon overføres fra lungene via hjernens euforiske vindinger direkte til kolbene der gass blandes, og derfra til lysskiltet over bygningen der du tilfeldigvis bor. «Jesus» står det der, «Jesus, verdens lys». Kan dette være mulig? Agnostikerne og ateistene stopper litt opp under skiltet før de smilende går videre, arm i arm, og snart brer natten seg. Mørket slår ned den dueblå skumringen, men ingenting uventet skjer, bare stjerner faller. «Hvis stjerner faller og soler slukner, må du selv bli et lys,» formaner jeg der jeg står mellom buskene og lar historiens gode gjerninger smitte over på mitt akselererende liv.
Bakken er dekket av sommerens lange gress, men jeg legger meg ikke ned ennå, for en kraftig ettervekst når meg helt til skuldrene, støtter meg opp der jeg står og mumler i utkanten, en selot med brennende blikk.
psi, Aschehoug, Oslo 2007
HERITAGE CCCXI
Lumière du monde
Aussi tendrement que s’il s’agissait des noms de ceux que j’ai aimés, par exemple
Léon, John ou Noël, je chuchote le mot : Néon.
Je me tiens debout entre des branches acérées, peut-être sans but ni sens et
mes vêtements sont des haillons décolorés, mais je suis d’humeur pastel.
Toute l’amitié qui m’a frôlée s’est déposée sur moi comme plumes et duvets dans un buisson, je vacille quand mes cheveux s’enchevêtrent aux ronces et l’air est bourré d’ions – car on est près de l’océan.
Mes poumons s’emplissent d’oxygène, de néon et d’hélium, mon palais devient pourpre, ma vésicule biliaire probablement rouge minium ou ocre sale, mais la lueur du coucher du soleil sur la mer m’abasourdit pour de bon.
Alors la lumière de la Voie Lactée se répand sur la contrée et les hirondelles, tardives descendantes des oiseaux du tertiaire, s’élancent des faîtes, s’envolent en jets rapides entre les battements du temps.
Je respire si profondément que le néon passe directement de mes poumons, via les méandres euphoriques du cerveau, aux alambics où se mêlent les gaz, et de là à l’enseigne lumineuse au-dessus de l’immeuble où par hasard tu habites. « Jésus », y lit-on, « Jésus, lumière du monde ». Est-ce possible ? Les agnostiques et les athées s’arrêtent un peu sous l’enseigne avant de continuer leur route en souriant, bras dessus, bras dessous, et bientôt la nuit s’étend. L’obscurité terrasse le crépuscule bleu pigeon, mais rien n’arrive d’inattendu, seules des étoiles tombent. « Si les étoiles tombent et le soleil s’éteint, c’est à toi d’être lumière », me dis-je pour m’exhorter, debout dans les buissons, et je laisse les bonnes œuvres de l’Histoire contaminer ma vie en accélération.
La pente est couverte des longues herbes de l’été, mais je ne m’y couche pas encore, car une pousse puissante monte jusqu’à mes épaules pour me soutenir, et je reste debout près du bord, zélote marmonnante au regard brûlant.
.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…
ARVESTYKKE CCCXXXV
Experimentum Crucis I
Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden.
Anstrengelsen favner nesten alt, men fugleordenen med sitt
galaktiske spenn unnslipper, og derfor herjer diktet grunnen
knuser rekkefølger og ordklasser og forsøker å stige
mens jeg rydder, vingeløs og jordbundet.
Men fuglene skjelner ikke mellom ord og kurrrhh og tall og seg selv,
de forener alt i et kek kek kek kek keeaah eller prrrt kabrik prrrt kabrik
i en benådet flukt fra babel eller fra hvilket som helst sted der mennesket har
mistet språket eller ord har rasert eller diktert, og
fuglene er mer distinkte enn noe jeg vet om,
med sine myndige opprop kutter de døgnet over i tre, fem, atten skinnende enheter:
Kekekekeke woikawoikawoika — kom til dette treet, til denne matematiske
skolen, oppbløtt av dugg og brukket av lys, der larvene lærer mer og
mer om sin metamorfose i en uberegnelig ligning; skal de bli lik sommerfuglen
eller skal de bli mat til sangfugler?
Reven gjester, kalkulerer, lusker
varsleren adderer, løfter alt til neste nivå og Corvus corax flyr inn en
ny formel for denne dagen med tre korp, korp, korp, og blåfugler multipliserer
kaykay kaykaykay kaykaykya helt til fakultetet er godkjent og
stabilisert rett vest for reiret, der oppspytt fra ugler treffer skogbunnen og deler seg
i verdige fragmenter av museskjelett og harehår.
Og lyset løser formelen så lett, så lett, for
lys = lys, og
dagene går over til å ha seks og tjue timer,
årene svirrer betatt rundt sine største måner.
Vakrere kan det ikke bli,
mer vitenskapelig kan det ikke bli.
Mens Higgsbosonet gnager, Aschehoug, 2011
HERITAGE CCCXXXV
Experimentum Crucis I
J’essaie de faire apparaître le monde en l’écrivant, rien de moins que le monde.
Cet effort englobe presque tout, mais le règne des oiseaux avec son
envergure galactique y échappe, et le poème ravage les bases
écrase les ordres et les classes et tente de monter
tandis que je fais le ménage, privée d’ailes, retenue au sol.
Mais les oiseaux ne font pas de différence entre les mots, kurrrhh, les chiffres et eux-mêmes,
ils unissent tout en un kek kek kek kek keeaah ou prrrt kabrik prrrrt kabrik
en un flot bienheureux venu de Babel ou de tout lieu où l’homme a
perdu le langage, où les mots ont arasé ou dicté, et
les oiseaux sont plus distincts qu’aucune chose que je connaisse,
leurs appels impérieux coupent le jour en trois, cinq, huit unités scintillantes :
Kekekekeke woikawoikawoika – viens‑t’en à cet arbre, à cette école de
mathématiques, trempée de rosée, rompue de lumière, où les larves en apprennent de plus en
plus sur leur métamorphose dans une équation insoluble : seront-elles papillons
ou repas d’oiseaux chanteurs ?
Le renard s’invite, calcule, s’éclipse
la pie-grièche additionne, élève le tout d’un cran et le Corvus corax apporte une
nouvelle formule pour ce jour-là avec trois korp, korp, korp, la mésange bleue multiplie
kaykay kaykaykay kaykaykya jusqu’à ce que sa faculté soit reconnue et
stabilisée juste à l’ouest du nid, là où les crachats des hiboux atteignent le sol de la forêt et s’éparpillent
en fragments précieux de squelettes de souris et de poils de lièvre.
Et la lumière résout la formule sans peine aucune, car
lumière = lumière, et
les jours finissent par avoir vingt-six heures,
les années tournent bouleversées autour de leurs plus grosses lunes.
Plus beau, c’est impossible.
Plus scientifique, c’est impossible.
÷÷÷÷÷÷÷÷÷÷÷÷÷÷